Livet etter skilsmissen

Jennifer NY

Jennifer Aniston har de siste årene vært en svært omtalt kvinne. Spesielt etter skilsmissen fra ektemannen Brad Pitt har hun ukentlig vært på forsiden av alle verdens blader og aviser.
Nylig møtte jeg henne på en hotellsuite i Santa Monica.

- Jeg har det veldig bra! Hvaordan har du det? smiler hun når vi hilser.
Men før intervjuet kan starte må sminken rettes på. Hos en av verdens mest ettertraktede og vekre kvinner overlates ingenting til tilfeldighetene. Men på tross av livvakten utenfor døra, managere, publistsiter og sminkøser i rommet virker hun avslappa. Helt til jeg spør henne om hun ser noen ironi i at tittelen på hennes nye film er "The Break-Up".  

- Selvfølgelig gjør jeg det, sier hun og blir stille. .
- Men det var faktisk en fin opplevelse å spille inn filmen. Først føltes det rart, men jeg forstod at det var en grunn til at akkurat jeg fikk tilbud om å gjøre denne filmen akkurat nå.

En av grunnene til at filminnspillinga var så morsom er kanskje Vince Vaughn, som Jennifer har blitt koblet til. Men klok av avskade holder Jennifer nå potte tett om sitt privatliv.

- Hun er en veldig flink skuespiller og hun har en varme ved seg som smitter over på andre, forteller  Vince når jeg treffer ham litt senere på dagen. Men heller ikke han åpner opp om den angivelige kjenidsromansen. Tabloidpressen har lenge gasset seg i det faktum at Vince også er en gammel venn av Jennifers eksmann Brad Pitt

Ja ja, men nok sladder, Jennifer føler hun har forandret seg svært mye i løpet av de to siste turbulente årene,

- Jeg har forandert meg mye. Nå handterer jeg ting i mitt pivatliv annerledes. Du kan vel si at jeg har lært det på den vanskelige måten. Selvfølgelig er det mye jeg savner fra tiden før gjennombruddet i "Friends", men jeg ville ikke vært dette foruten, smiler hun.

Verdens rligste popstjerne?

Ja, da er også jeg en blogger.

Her håper jeg å kunne gi et lite innblikk i hvordan vi journalister arbeider - i hvert fall hvordan denne journalisten jobber. I denne bloggen vil du ikke finne offisielle uttalelser for verken "Absolutt underholdning" eller TV 2. Det du leser nå er mine egne personlige betraktninger.

Pink Skjerm 400px

Den siste tiden har vært morsom. Noen uker tilbake intervjua jeg ei veldig tøff dame i Stockholm. Pink, som egentlig heter Alecia Moore, er en av de modigste og ærligste artistene jeg har møtt. Det virket som om man kan spørre denne dama om alt - og hun var forberedt på å gi et svar rett far levra. Sånt blir det spennende saker av!

DÅRLIG STEMING
Nå skal det sies at utgangspunktet for intervjuet ikke var så bra. Vi hadde avtale om å treffe henne og hennes folk på en suite på Grand Hotell i Stockholm. Foran oss i køa var to finske TV-team. Vår tilmålte tid denne dagen var 20 minutter. Noe som med en stjerne som dette egentlig er ganske lenge. Men de finske TV-folka brukte mye lenger tid enn planlagt. Da det endelig var vår tur, var popstjernens tidsskjema forlengst sprengt og alle rundt oss temmelig stresset.

Da jeg og og kameramann Gunnar slapp inn i rommet hvor Pink holdt hoff strømmet det også en haug med plateseksapfolk inn sammen med oss. Pink merket at noe var galt. Så ropte hun:

- Hvorfor ble det plutselig så dårlig stemning her? Hvorfor ser alle så stressa ut?

Ikke noe spesielt godt utgangspunkt for et intervju...

Men det viste seg likevel ikke å være noen grunn til bekymring. Så fort vi fikk satt oss ned gikk praten bra. Pink leverte, og Gunnar og jeg fikk til og med mer tid enn planlagt.

I motsetning til de fleste artister av Pinks kaliber, tør hun si hva hun virkelig mener.
- Alle er så redde, Vi lever i en verden hvor vi ikke skal snakke om noe som er viktig. Ingen utøver sin rett til å si hva de mener, fordi alt er blitt til en popularitets-konkurranse. De tenker: ”Jeg er folk ikke vil like meg”. Jeg synes det er forferdelig å være redd hele tiden, fortalte artisten som på den nye plata blant annet går til frontalangrep på President Bush.

I låta "Dear Mr. President” synger hun blant annet om en president som drikker whiskey og tar kokain...

PinkVegard 200px

Jeg synes forresten albumet ”I’m Not Dead” er veldig bra. Jeg likte ikke hennes forrige plate ”Try This” noe særlig, men synes den nye er av samme kaliber som ”Mizundastood” fra 2001. Nå er hun både personlig, politisk og kommers. Gode rocka poplåter og noen veldig vakre ballader.

Jeg skal ikke prøve å anmelde plata. Det er Absolutts musikkanmelder Asbjørn Slettemarks oppgave. Men mine favoritter på albumet er "Cuz I Can", "Dear Mr. President", "U + Ur Hand" og "Fingers".

Lyst til å se en av sakene fra dette intervjuet? Klikk her!